Da galt ble rett

Navn: Flammen & Sitronen

Lengde: 2 t og 16 min

Aldersgrense: 15 år

Regissør: Ole Christian Madsen

Produksjonsår: 2007

Skuespillere: Mads Mikkelsen, Thure Lindhardt og Stine Stengade.

Sjanger: Dokumentarisk drama, spenning, thriller

”Kan du huske da de kom?”.  Seks ord ønsker oss velkommen idet vi føres tilbake til Danmarks okkuperte gater 9. april 1940. Vi introduseres for Flammen og Sitronen, som begge er danske motstandsfolk under 2. verdenskrig, og gjennom filmen følger vi en kamp de kjemper på to fronter, både for landets frihet og deres egen kjærlighet. Gjennom disse kampene som styres av både hat og lidenskap, får de to vennene oppleve konsekvensene av en tapt krig.

Dette er en film som på mange måter kan sammenliknes med den norske suksessen Max Manus (2008). Kjærlighet og frihetslengsel er også i denne filmen godt brukte krigssoner, og vi får et innblikk i krigføringen som foregår blant mennesker uten uniform og imponerende utmerkelser.

Flammen og Sitronen tiltrekker seg alles oppmerksomhet, og holder konstant på et engasjement hos seeren. Hemmeligheten er skremmende overbevisende spill gitt oss fra en stor porsjon av kremen av Danmarks skuespillere. Krig og elendighet har til alle tider både fascinert og vekket avsky hos oss mennesker. Denne motsetningen gir oss ikke noe annet valg enn å sitte trollbundet foran skjermen imens musikken kjærtegner og dreper, danser og marsjerer.

Urettferdigheten preger både krigen og hovedpersonene, og krigens evne til å snu rundt på virkeligheten er ikke til å ta feil av. Vi får oppleve hvordan hat er menneskets verste fiende, som blender sine offer og rettferdiggjør selv de verste handlinger. Flammens replikk er et tegn på dette: det er ikke mennesker vi dreper, det er nazister. Rett og galt, venner og fiender; alle skiller er visket bort. Når rulleteksten viser seg, lik stillheten etter stormen, sitter en igjen med et stort spørsmålstegn ved de kjære hovedpersonene: er det virkelig en forskjell mellom de gode og de onde, eller kjempet de til slutt mot seg selv?

Bilde fra www.filmweb.no

Norsken og jeg

Utallige ordkunstnere har ønsket kreativiteten hjertelig velkommen og satt sitt poetiske sinn i arbeid for å beskrive kjærligheten, med varierende resultater. Jeg har ingen ambisjoner om å overgå tidenes utvalg av beundringsverdige forsøk, men vil likevel fortelle dere om min store kjærlighet.

Jeg var allerede bergtatt da jeg ankom denne travle verdenen i ren fascinasjon over hvordan man kunne uttrykke seg ved bruk av språket. For alle andre enn mamma kunne denne fascinasjonen høres som en fantastisk høy hyling for å understreke min entré.

Jeg var pladask forelsket idet mitt første ord var uttalt, selv om det bare var mamma som var overbevist om at denne gurglingen hadde en slags betydning. I dag, etter 16 år 11 måneder og 8 dager, spiller jeg frivillig rollen som kvinnen i det gamle ekteparet norsken og jeg utgjør.

Vi går daglige turer og tar med glede hverdagens utfordringer, hånd i hånd. Vi holder hverandre oppreist forbi glatte områder på livets sti, og danser sammen når stien ikke byr på for mange utholdenhetstester.  

Vi ler sammen når vi tar turen til loftet for å finne antrekk som tilhørte gamle dager, og tanken på hvordan det hadde vært å bruke de gamle fillene i dagens samfunn letter alltid på smilebåndet. Men uansett hvilke trender som har herjet med utseendet vårt, vil det alltid være den samme gamle gubben jeg smiler god natt til når kveldens ankomst er et faktum.

Bilde: hentet fra gutsywriter.blogspot.com