Grenseløse grenser

Livets nødutgang: vinduet i fjerde etasje

Å håndhilse på nye fenomener er alltid spennende, og introduksjonen av mikronovellen i Aftenpostens artikkel ”Seksfiksert” var intet unntak. Denne skrivemåten er fortelleren av det usagte og de seks bokstavene blir dine nyinnkjøpte byggeklosser. Slottet derimot, må du bygge på egen hånd. Eller kanskje du heller ønsker å bygge et rekkehus? Eller en laftehytte, eller en utedo, eller kanskje en trehytte, gjemt oppe blant de drømmende trekronene?

For omtrent 20 952 timer siden kom jeg over ordenes usagte språk, som fortalte en uskrevet historie som var minst like spennende som bokstavene i svart på hvitt. Dette er grunnen til at mikronovellen fascinerer meg. Jeg liker måten man kan leke med ordene på, om det så er gjemsel, sisten eller boksen går. 

Uavhengig av om vi sitter eller står når vi går på do, er vi utstyrt med en unik fantasi. Mikronovellen gir deg godstolen foran peisen, som du kan sette deg godt til rette i før du løfter et barnebarn opp på hvert kne og begynner å fortelle. Dette er en ny verden hvor grensene er satt av en grenseløs fantasi.

Å skrive en mikronovelle handler om å smake på et ord, smake på et annet og når et tilsynelatende beskjedent ord eksploderer i munnen din som pop rocks og bruspulver, velger du det. 

Det er dette som er en mikronovelle!

Bilde hentet fra www.flickrCC.com

Kvifor kjem du med toget?

Forfatter: Ingrid Z. Aanestad

Tittel på boka: Eg kjem med toget

Forlag: Forlaget oktober

Utgivelsesår: 2008

Med sin andre roman, Eg kjem med toget, viser den 25 år gamle rogalendingen frem sin særegne skrivestil. Med få ord og en tilsynelatende stillestående handling, introduserer Aanestad leserne sine for et univers, der det usagte taler sterkest.

Av uvisse grunner har fortelleren i boka forlatt sitt tidligere liv i byen og er kommet med toget for å besøke sin venninne, Eli, ved kysten. Vi får verken vite hvorfor hun er kommet, eller hvor lenge hun skal bli, men dette er spørsmål som har mye av skylden for at du blar om til neste side. Vi blir likevel lovet et svar på side 6, idet Eli sier at ”i morgon kan du fortelja meg kvifor du kom”, men det er fortsatt som et stort spørsmålstegn vi passerer det siste punktumet i boka.

Det er når du legger fra deg boka i ren fortvilelse du forstår at dersom du velger å lese denne boka, må du godta at hverdagslige hendelser både kan uttrykke det helt konkrete, men også være ladet av følelser og symbolikk. De 107 sidene beskriver hovedsakelig forholdet mellom to venninner, men tar også for seg hverdagsdramatikken som rår mellom nærværende mennesker. Å lage grønnsakssuppe, å klippe håpet og å høre vinden ule. Dette er symboler i form av hverdagslige hendelser som forteller en helt annen historie parallelt. Med symboler som virkemiddel, forteller historien som er skrevet mellom linjene, at dette er en fortelling for seg selv.

Den tydeligste understrømmen i boka er de to kvinnenes forhold, som går fra å være et venninneforhold til å nærme seg et kjæresteforhold. Boka beskriver at begge kvinnene innleder forhold til menn. Disse forholdene skildres ikke med særlig innlevelse og følelser, men heller som et praktisk arrangement. Kvinnenes forhold derimot, beskrives med lidenskap og varme.

Et flertall av bokas sider beskriver hverdagslige hendelser, slik som oppvask, middagslaging og bølgebrus. Likevel er det også beskrevet hendelser av mer dramatisk karakter, som da Eli blir alvorlig skadet av en elev som kaster kokende kaffe på henne. Dette illustrerer spennene man kan finne i et helt vanlig liv, der leseren kunne ha vært hovedperson.

Dersom det var av interesse å sammenlikne denne boka med en annen aktuell forfatter, Karl Ove Knausgård, kan vi si at de begge er opptatt av å fortelle ”den lille historien”. Mens Knausgård bruker seks bind og 3 000 sider på å fortelle sin historie, bruker Aanestad en minimalistisk tilnærming og 107 sider på å fortelle sin.

Bare den som leser boka kan avgjøre om hun forteller like mye.

Bilde hentet fra overtaci.dk