Mannen plasserte sauen på kjøkkenet. Slik som hans far og hans fars far hadde gjort. Han anså valget av sauens beite som det mest selvfølgelige i hans enkle tilværelse. Om ikke gjenstander som forsyner deg med både mat og drikke hører til på kjøkkenet, kunne han ikke forstå hvor de ellers hørte til.
Vektløfterkonkurransen hadde resultert i en østfrisisk melkesau, som mannen nå iakttok fra sin faste plass ved kjøkkenbordet. Han førte et par fingre over haken i en tenkende sirkelbevegelse. De furede fingertuppene var ikke lenger i stand til å irriteres av de robuste skjeggstubbene som dekorerte en værbitt hake.
Sola hadde allerede gått for å pusse tenner og ta på pysjen, men mannen måtte likevel myse. Den hvite ullen lyste opp hvert et slitent ansiktstrekk med sin uskyld. Han ville ta del i denne hvite evigheten som omga sauen, men som enhver skapning viker unna en innpåsliten kaktus, vek sauen unna mannens kontaktsøkende kinn. Dette kunne ikke mannen forstå.
Sauen ble sky og rastløs. Mannen var klar over at sauer var flokkdyr, men han kunne ikke se det problematiske ved å danne en flokk bestående av to deltakere; han og vektløfterpremien hans.
Etter 12 dager tenkte mannen det var på tide å dusje og skifte klær etter vektløfterkonkurransen. Etter3 minutter kom han nesten ferdigdusjet inn på kjøkkenet i en nesten ren skjorte, med en nesten nybarbert hake, men sauen var borte. Han så forvirret på ytterdøren som stod åpen og rammet inn klovspor som kunne følges ut til den frodige enga.
Mannen myste inn i det mørklagte kjøkkenet i forsøk på å skimte sin faste plass ved kjøkkenbordet. Han så ut av vinduet og kunne ikke føle annet enn medfølelse for den dumme sauen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar